Nå har jeg gjort noe mange vil kalle helligbrøde: jeg har installert Windows 8 på en splitter ny MacBook. Jeg har delt disken i to og installert Bootcamp med Windows på den ene partisjonen, og siste OSX på den andre. Grunnen er selvsagt at han som eier maskinen trenger Windows for å kjøre en jobbrelatert (han driver i bygningsbransjen), men så er han jo Macmann ellers, så da fant vi frem til denne løsningen.
Nå er det jo egentlig ikke så dumt å installere Windows på en Macbook, da. Maskinen er jo egentlig bare en skikkelig godt skrudd personlig datamaskin som har alle de beste komponentene installert. Disse maskinene går jo til topps i den ene testen etter den andre, og slår alle PC-laptopene ned i støvlene (oppdatert link) på ytelse og hastighet og så videre. Dermed blir disse maskinene også de beste å kjøre Windows på. OSet kjører jo direkte på maskinen, uten noen for for emulering eller lignende; maskinen blir altså en fullverdig PC. Det som gjør det hele ekstra greit er jo at alle komponentene i maskinen passer sammen i utgangspunktet, og at det hele dermed bare virker.
Ikke bare virker det, det virker fantastisk. Windows kjører virkelig raskt, og alt har den rette «Windows-følelsen» – det er altså Windows på godt og vondt. Selve oppsettet går smertefritt – alle drivere og alt som trengs for at tastatur og mus og skjerm og nettverk skal snakke med OSet er ferdig lagt inn, så problemer med inkompatible drivere osv. er en saga blott. Og så er det jo en fordel å installere en ren utgave av Windows selv. På de fleste PCer med ferdiginstallert Windows ligger det jo en haug med masete tredjeparts reklamesoftware man må avinstallere (hvis man får det til) før maskinen i det hele tatt er brukandes.
Dermed har du ingen unnskyldning lengre til å ikke kjøpe den Macen du har så lyst på. Det beste argumentet er at du altså får den beste PCen det går an å få tak i. Så klarer du sikkert leve med at du får forundrede/stygge blikk når du fyrer op Macen din og Windowslyden fyller rommet…
