Her om dagen ble jeg lurt med på en ganske så selsom og kjedelig konsertopplevelse. I utgangspunktet var vi et par bandkompiser som havnet utpå et par øl og andre godsaker på Himkok. En av gutta hadde hørt at en gitarist og en vokalist vi alle ser opp til skulle være med på platereleasekonserten til et obskurt jazzband senere på kvelden, så da vi var lei av hipstertettheten på Himkok sneik vi oss med trikken oppover Løkka for å få med oss litt inspirasjon.
For 350 kroner billetten slapp vi inn i konsertlokalet. Oppsettet virket lovende; på scenen stod en schvæær B3 med Leslier og hele pakka, et OK trommesett, og noen bass og gitarforsterkere jeg ikke gadd studere (vi hadde vært noen timer utpå allerede). Publikum var en litt underlig blanding av hipstere, Harvest-lesere, hjemmeværende studenter og andre som prøvde å se ut som de var voksne på søttitallet. Det var tett av bord i salen, helt inn til scenekanten, så vi skjønte at dette kom til å bli jazz, ja.
Og det ble det. Så til de grader. Det hele begynte med et sett der trioen som lanserte plate skulle spille ett sett før den mer kjente gitaristen og den enda mer kjente vokalisten skulle være med i andre sett. B3-duden var dyktig som få, og briljerte stadig. Bassisten, som stod for pratinga, var av den litt smålåtne typen som ikke snakket med store bokstaver samtidig som han fikk publiken til virkelig å kose seg. Basspillet hans var imidlertid ikke så veldig spennende – det var mye repetisjoner og variasjon over et tema. Trommisen var en introvert type som var veldig redd for å slite i stykker trommeskinnene sine. Settet var heldigvis bra mikket, for uten hadde ingen hørt noen ting.
Så kom den før nevnte gitaristen og vokalisten på scenen. Da tenkte selvsagt vi fansen at nå tar det av, men neida. Trioen fortsatte slik de hadde gjort i første sett, og lot i hovedsak kjendisene dra løpet. Og de to gjorde jo så godt de kunne, uten at entusiasmen smittet over på bandet. Eller på publikum (som klappet dannet og kom med et og annet forsiktig «Hoi!» innimellom) som sådan heller. Gitaristen klarte å skape litt entusiasme da han røyk en streng og skiftet den mens han spilte solo, men ellers var det traurig.
Vi hadde det jo forsåvidt OK, da. Det var jo artig å stå litt på siden og studere publikum, og vi følte etter hvert at vi fikk opp stemningen litt med våre entusiastiske tilrop og ivrige klapping. Men vi ble ikke igjen for å få bandets autografer, akkurat.
Hva bandet het? Ehh… det husker jeg ikke.
