Fjorårets ripshøst fra hagen ble noe redusert etter at noen kjekke små insekter ved navn Stikkelsbærbladveps fant det for godt å la larvene sine spise opp alle bladene på ripsbuskene. Det ble for lite bær til å koke saft, så da ble det rips-likør isteden.
Likør er jo ganske greit å lage. Man trenger bær og sterk sprit. Minst ren vodka, eller gjerne 60% sprit. Oppskriften er grei: Man trenger noen store glass med tett lokk, sprit, bær og sukker. Og eventuelt andre smakstilsetninger. Selve fremgangsmåten spriker litt i de ulike oppskriftene, så jeg bestemte meg for å prøve 2 tilnærminger: knuste og hele bær.
Så da fylte jeg et stort syltetøyglass med bær hel til kanten. Så hadde jeg på sukker og ristet det hele så det ble fylt opp med sukker mellom bærene. I det ene glasset lot jeg så bærene være hele, mens i det andre moste jeg dem med en gaffel. Så hadde jeg oppi en vaniljestang (for litt mer sødme) og en kanelbarkbit (for litt varme), og fylte opp til kanten med sprit (et par vodkarester og ren 60%, ca. 50/50 så spritstyrken ble rundt 50%). Så på med lokk og riste godt.
Deretter var det bare å la glassene stå på en hylle på kjøkkenet. De første 3-4 ukene snudde jeg dem opp ned en gang pr. dag for at alt skulle løse seg godt opp og blande seg. Etter det glemte jeg dem, og snudde dem bare innimellom.
Rundt juletider var det klart for siling og omstikking. Bærene jadde blitt bleke og vasne, mens spriten hadde fott en flott rødfarge. Jeg hadde en vanlig finmasket kjøkkensil i en stor glassbolle, og tømte blandingen oppi. For å få med mest mulig væske klemte jeg bærene godt med en skje, men ikke så godt at det kom bærrester i likøren. Så var det bare å helle likøren på flaske. Etter en liten smaksprøve, selvsagt… Første smak viste at likøren av hele bær hadde en rundere smak enn den av knuste bær – knusingen av bærene hadde gitt litt mer bitterhet og «sur rips»-følelse på et vis. Kanelsmak var det ikke noe av, og bare et lite hint av vanilje, så neste gang tenker jeg at det er liten vits å tilsette noe annet en sukker. Men uansett – begge variantene smaker helt ooohhh!
Og så ble det litt spennende. I utgangspunktet var likøren rød og fin, men litt grumsete. Etter et par dager hadde grumset samlet seg på bunnen av flaskene, og den flotte rødfargen kom frem. Så jeg bestemte meg for å stikke om på nye flasker og om mulig unngå grumset. Men – i «knuste bær»-flasken var det mye mer grums en i «hele bær»-flasken, så det ble bare halvparten så mye «ren» likør – i utgangspunktet. Etter en kjapp siling gjennom et vanlig kaffefilter ble det nemlig mindre grums, og mer ren «knuste bær»-likør også. Så nå er det bare en liten sky av grums nederst i flasken som lager sjarmerende små bølger når man forsiktig heller et glass ripslikør.
Så nå er det ripssmak på alt. Ripslikør er fenomenalt på fløteis, gis sommervibber når den drikkes bar fra små shotsglass, og lager en ganske spesiell versjon av Tequila sunrise; «Nittedal Sunrise» med isbiter, appelsinjuice og nettopp ripslikør som erstatning for tequilaen og grenadinen.
Skål!
Comments are closed.