Restekebab

For mange er en kebab en ganske kaotisk greie man kjøper på en masete sjappe litt sånn i 2-3 draget på morgenkvisten på vei hjem fra byen. Den består av et pitabrød som er fylt noe salat og agurk, en kjøttlignende masse, sterk saus og mais, og spises gjerne stående, med plastgaffel. Maten har en tendens til å havne utenfor munnen og isteden legge seg godt til rette nedover skjorte og jakke. Og jada, en babb på vei hjem etter en hard kveld på byen kan være godt, det.

Men altså. En skikkelig kebab bør være laget med ordenlige kjøttbiter, ikke en eller annen billigst mulig utblandet kjøttdeigfarse som er overkrydret med kebabkrydder. Det finnes steder i hovedstaden som serverer skikkelig kebab (se Aftenpostens test her), men det er jo selvsagt mulig å få til en skikkelig god kebab selv også.

Mitt først møte med Kebab i pita var i Bergen på midten av 80-tallet. Jeg jobbet midt i byen, og hadde ikke alltid tid til å dra hjem for å spise før jeg skulle videre på øving eller spillejobb eller ettellerannet. En ettermiddag jeg var fysen på litt skikkelig mat og ikke pølse i brød ramlet jeg inn døren til et nytt lite spisested like ved Engen kino. Jeg husker ikke hva stedet het, men innehaveren var en trivelig svartmusket herre som ikke snakket så godt norsk. Han skjønte at jeg var sulten, og laget den beste kebaben jeg noen gang har smakt til meg. Den bestod av perfekt stekt, krydret saftig lammekjøtt, sprø salat, tomater, løk, en stor syltet gul chili, og 2 typer dressing, servert i et varmt pitabrød.

Jeg ble selvsagt stamgjest, og fikk etter hvert lære litt om det å lage god kebab. Kjøttet skulle legges i en egen marinade før det ble tredd på kebabspydet som stor og roterte bak disken. Hver kebab skulle lages for seg, og det skulle aldri ligge kjøtt klart på stekeplaten; nei, alt skulle skjæres av til hver kunde og stekes og serveres raskest mulig. Etter hvert begynte han å prøve forskjellige typer kjøtt (okse og kylling), forskjellige krydderblandinger og kebaber med flere typer kjøtt, men vi kom alltid tilbake til at den originale lammekababen var den beste. Dermed ble min faste overtidsmeny noen år lammekebab med mørk rødvin til og sterk kaffe med kardemomme etterpå.

Dessverre måtte min venn legge ned sjappen sin etter noen år, og jeg flyttet til Oslo og måtte finne nye leverandører. Jeg har ikke funnet helt den samme kebaben enda, men kanskje en dag… Mens jeg leter lager jeg mine egne kebaber. Noen ganger med lammekjøtt og diverse egenkomponerte krydderblandinger (kanskje jeg en dag finner Oppskriften?), som oftest med det jeg har av middagsrester. Det å bruke resten av gårsdagens svinekoteletter eller kyllingfiletene som ble til overs til å lage kebab fungerer aldeles strålende.

Den det er bilde av øverst her består nettopp av gårsdagen svinekoteletter (skåret i passe biter), gårsdagens kokte poteter (også skåret i passe biter), sjalottløk, diverse salat, agurk og mais, og egenkomponert dressing (majones, ketchup, salt, tabasco, sort pepper, hvitløkspulver og bittelitt Schiracha) og pitabrød fra en eller annen dagligvare. Kjøttet og potetene er stekt sammen med en finhakket sjalottløk i en dæsj olivenolje på ganske høy varme før varmen er skrudd av og det hele har godgjort seg litt under lokk. Pitabrødet er varmet i brødristeren til det har blåst seg opp (rett fra pakken er det umulig å bruke), skåret nesten i to og lagt i en bolle før det har blitt fylt med først salat og dressing og kjøtt/potet i et par lag nedover. Olivenoljen og dressingen trekker ut i brødet underveis slik at man avslutter måltidet med nesten bare brød.

Den andre kebaben her er laget etter omtrent samme oppskrift, bare at kjøttet/potetene er byttet ut med kylling, og så er det et par stekte, halve cocktailtomater nedi der.

Egentlig smaker alt kjøtt godt i et pitabrød. Ofte som alternativ til en kjapp pizza eller et ostesmørbrød. Det er bare å varme opp, fylle opp og hive innpå.

(Forresten kan et pitabrød danne grunnløaget for gode minipizzaer også, men det får vi ta en annen gang.

Legg igjen en kommentar