Grand Theft Auto 5 for PC

gta_v_wallpaper_3_by_juniorbunny-d6c8ye2

Denne uken ble spillet Grand Theft Auto 5 (eller GTAV for kjennere) sluppet til PC. Selve spillet som sådan ble opprinnelig sluppet til PlayStation 3 og X-box i september 2013, men nå er det altså på plass på PC også. Dermed kan de som ikke er så glad i konsoller også sette igang å reise rundt i den amerikanske staten San Andreas og storbyen Los Santos og drive med mer eller mindre kriminelle aktiviteter, rase rundt i fete biler og leve livet.

Spillserien har sine røtter helt tilbake til 1997 da det originale Grand Theft Auto ble lansert til PC. Den gangen foregikk spillet i en todimensjonal verden der man så det hele ovenfra. Selve plottet og grunnideen var det samme den gang som nå; du spiller en småkriminell type som råkjører rundt i en by og bedriver kriminell virksomhet. Du raner banker, myrder andre banditter og holder på. Det som har endret seg oppigjennom er i all hovedsak hvordan spillet presenteres. https://i2.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/fb/GTA3_UK_Cover.jpg?resize=162%2C205Da spillet kom satt vi og gledet oss til spille en gang ville komme i 3D (vi visste ikke den gang helt hvordan det skulle gå til), og da GTA 3 kom i 3D til PS1 i 2001 var spillverdenen over seg imponert over hvor kult det var blitt. Etter det har GTA-serien blitt bare bedre og bedre. Utviklerne har hele tiden tøyd ytelsene til de ulike konsollene til bristepunktet, og grafikk og lyd og “gameplay” har tatt spillet til stadig nye høyder og gjort det hele til verden mest populære spill. GTAV er også oppdatert et par ganger, med versjoner til nye konsoller og enda bedre grafikk.

Spillet har hele tiden vært kontroversielt, og det finnes vel ingen ordentlig oversikt over hvor mange ganger spillet er blitt anmeldt og forsøkt sensurert av religiøse organisasjoner, mødre- og foreldregrupper, politikere og alle mulige andre som mener de har rett til å fortelle andre hvilke moralske standarder de skal ha og hvordan de skal leve livet sitt. (Les mer på Wikipedia, på GTA-Wikien og ikke minst her; 5 most incredibly controversial moments in the GTA-games). Men det er jo ikke så rart heller, da. Spillet går jo ut på å reise rundt og være banditt. Man kjører på og dreper uskyldige fotgjengere, myrder og raner og bryter trafikkregler over en lav sko og holder på. Og etter hvert som grafikken har blitt bedre har jo volden blitt mer tydelig også. Blod spruter og folk (inkludert en selv) dør stadig vekk.

http://vignette4.wikia.nocookie.net/thelastofus/images/f/f3/Video_Game_The_Last_Of_Us_244621.jpg/revision/latest?cb=20121215114639For meg er det å spille et bra spill mye det samme som å se en bra film eller en god TV-serie. Man lar seg rive med av historie og karakterer, og lever seg inn i den fiktive verdenen det hele foregår i. Om noen blir drept eller noe stjålet eller det skjer noe annet fælt er det en del av det oppkonstruerte eventyret som fortelles. Om det er noe jeg kan relatere meg til, at det er noe som kanskje kunne ha skjedd i den virkelige verden gjør kanskje det hele mer engasjerende. Og det er her GTA-serien er så bra. Jeg liker, blant annet, heftige actionfilmer som James Bond, Oceans-trilogien, Pulp Fiction, Snatch og slike filmer, og TV-serier som Breaking Bad, Sons of Anarchy, Sopranos og osv. Opplevelsene jeg får i disse kan jeg ta videre inn i spillverdenen. Forskjellen er at der jeg er en passiv tilskuer til det som skjer på film og TV, der er jeg en aktiv del av plottet i spillene. Spillene har som oftest en grunnhistorie, og så er det handlingene man selv gjør i spillet som driver det hele fremover. I noen spill (som The Last of Us, Heavy Rain, Tombraider og Uncharted-serien) er det ganske trange rammer for hva man kan gjøre (de blir en slags interaktiv film), mens andre spill (som FarCry-, Assassins Creed– og altså Grand Theft Auto-serien) er mer åpne der man skaper sin egen “film” ut fra forutsetningene som ligger til grunn for spillet. Man blir tildelt en figur, og så er det mer eller mindre opp til en selv hva man får ut av det hele. Det er en historie i bunn og en haug oppgaver man må/bør løse for å få progresjon i spillet, men hvordan man løser oppgavene og i hvilken rekkefølge osv. er opp til en selv.

I GTAV spiller man tre hovedkarakterer (og en hund) som alle har forskjellige personligheter, utfordringer og mål i livet. Spillet er helt åpent, så man KAN gjerne være helt lovlydig og bare kjøre rundt i bilen man har fått og se på landskapet og være lovlydig. Men det er jo SKREKKELIG kjedelig, da. For å få litt fart på livet sitt må man jo ha litt penger – kanskje til en ny bil, ordentlige klær, en leilighet og så videre. Og da legger spillet opp til at man skaffer seg dette via “ikke lovlige kanaler”. Så dermed er man i gang med en kriminell løpebane, og raser rundt i heftige biler, skyter på folk (og blir skutt på) og så videre. I det virkelige livet ville man sannsynligvis vært død (eller i det minste fengslet i mange år) etter ca. 5 minutter av spillet etter å ha kjørt på tre fotgjengere, krasjet i 5 biler (det er ikke lett å kjøre bil i GTA) og skutt vilt i luften med maskingevær (shit, kom borti avtrekkeren) og holdt på. Spillet har en dypt sarkastisk og ironisk undertone, og masse mannehumor. Og det er på mange måter sterkt samfunnskritisk. The American way of Life får gjennomgå så det holder; her er det spark til (korrupte) politikere og næringslivsledere, våpenlover, filmbransjen, kirke og religion, rasisme og hele pakka, og det hele er stor underholdning.

https://i1.wp.com/img2.wikia.nocookie.net/__cb20130502184707/gtawiki/images/3/34/Artwork-Jimmy%26Tracey-GTAV.jpg?resize=218%2C280For voksne (spillet har anbefalt 18-årsgrense) er GTA (og forsåvidt alle de andre spillene nevnt her) god tidtrøyte og underholdning. Vi klarer jo å skille fantasi fra virkelighet, og tar spillene for det de er. Og det er ikke uten grunn at organisasjoner som f.eks. Barnevakten går ut og sier “Ikke la unger spille dette“. For unger som ikke har den samme kulturelle ballast og referansebasen som voksne kan jo dette kanskje bli vel sterk kost; spillet er så bra at man jo kan tro at man befinner seg i en dokumentarisk verden og ikke et spill. Men – jeg sier “kanskje”. For jeg mener mange barn er såpass oppegående at de skjønner at dette er et spill og eventyr, og at dette ikke er slik man oppfører seg i virkeligheten.

A selection of black and white chess pieces on a chequered surface.Alle spill har jo en eller annen form for konkurranse og vold i seg. Det handler alltid om å vinne over noen, med alle midler. Sjakk, for eksempel, er et krigsspill. Oppgaven er enkel: du skal beseire motstanderens konge og overta landet hans, med alle midler. For å gjøre dette må du drepe motstanderens soldater, offiserer og tilogmed kone, og for å få til dette må du noen ganger ofre dine egne soldater. Rått og brutalt, altså. Og kortspillene vi spiller på hytta? Det er alltid en som vinner. Fotball? Lur motstanderen og score flest mulig mål. Alle andre typer idrett? Vær nummer 1., eller bli stemplet som taper. Monopol? Krafse til deg mest mulig penger fra motstanderne. PacMan? Unngå spøkelsene for ikke å bli drept selv, og drep dem når de sover. “Snille” barnespill som Crash Bandicoot, Ole Brumm og SuperMario-serien går også ut på at man må beseire fiender for å vinne. Noen spill, som Ratchet & Clank, Jak & Daxter og Spyro prøver å omgå det at man tar livet av andre ved at det bare er roboter, utenomjordiske eller monstre som blir drept. Men må altså uansett beseire/drepe andre vesener for å nå sine mål. Det som skiller GTA fra de forannevnte er altså i bunn og grunn at man beveger seg i en verden som er svært tett opp til den vi lever i til daglig, og at vi altså må drepe andre mennesker for å oppnå målene våre. Og forsåvidt også at man her styrer sin egen skjebne, og i motsetning til tradisjonelle spill, ikke blir sittende igjen som den tapende part.

https://i1.wp.com/screenshots.en.sftcdn.net/blog/en/2013/10/parachute_header-664x374.png?resize=355%2C200Så uansett hva barna skal spille bør de ha noen grunnleggende holdninger. Og det får de ved å være sammen med foreldre som er gode forbilder. Da kidsa mine var små fikk de sitte på fanget mitt når jeg spilte (ikke de råeste spillene da, vanlige barnespill. Som forøvrig er akkurat like morsomme og utfordrende som “voksenspill”), og etter hvert lærte de å mestre spillene selv. Dermed har det alltid vært slik at vi snakker om spillene, og svært ofte opplever spillene sammen. Vi løser problemer i spillene sammen, snakker om det som skjer der, koser oss med å finne referanser fra film og TV og så videre. Jeg har aldri opplevd at noen av dem har hatt mareritt etter å ha spilt et spill, eller at de har blitt voldelige eller fått underlig adferd av noe de har spilt. Men de har lært å være tolmodige (noen spill er (nesten) alt for vanskelige), løse innviklede problemstillinger og gåter, være ekstremt nysgjerrige og kreative, være hjelpsomme (de hjelper meg like ofte når jeg står fast som jeg hjelper dem) og ikke minst: de er dritgode i engelsk.

https://i1.wp.com/cloud.attackofthefanboy.com/wp-content/uploads/2014/06/gta-online-heists-dubsta.jpg?resize=355%2C200Den viktigste erfaringen jeg har når det gjelder barn og spill er denne: Som voksen må du vite hva spillet går ut på, og være så interessert at du setter deg ned og spiller spillet selv. Og det gjelder uansett hva slag spill det er snakk om. Som alt ellers i livet: Vit hva barnet holder på med, vær genuint interessert i det og delta gjerne selv, og snakk med barnet om det. I de tilfellene der barn får psykiske problemer av å spille spill tror jeg ikke det er selve spillet som er problemet. Det er heller det at barnet sitter alene på rommet sitt og spiller noe mor og far hverken vet noe om eller er interessert i. Kanskje ungene tilogmed sitter der med masse opphopet dårlig samvittighet fordi de gjør noe de vet mor ikke liker av en eller annen grunn. Slikt gir dårlig familiekjemi, og kan jo fort føre til at ungdommen lever seg mer inn i spillverdenen enn godt er. Og da kan man jo fort få et forkvaklet syn på både bilkjøring, det annet kjønn, drap og vold. Man da er det omgivelsene, og ikke spillet, som er skyld i problemen. Så, foreldre: la barna spille, og spill sammen med dem. Og skal du nekte dem noe: sett deg nøye inn i hva det går utpå (altså: spill spillet selv), og forklar deretter hvordfor du ikke synes dette er noe å holde på med.

Så altså, Grand Theft Auto 5: Spillet anbefales på det varmeste. Har du en fet PC og noen titalls timer til overs: installer spillet, sett deg godt til rette og lev deg inn i en verden full av storby, flotte landskaper, fete biler, båter og fly, underlige kompiser og en haug spennende oppdrag både som singleplayer og sammen med, og mot, andre online. Innimellom går du en tur ut og trekker frisk luft, og priser deg lykkelig over at du lever i Norge og ikke trenger stresse rundt og være banditt for å overleve.

PS: Vil du spille med/mot meg i GTAV Online er nicket mitt Jornemac.

Legg igjen en kommentar