I dag var det smådramatisk i nabolaget her. Naboen min var ute og gikk med sin lille baby i vogn og hund ved siden av da det plutselig dukket opp en svær Berner Sennen-hund uten bånd. Han ville gjerne leke med min nabos noe mindre hund, og det gikk jo ikke så bra. Heldigvis så noen som kjørte forbi hva som skjedde. De hoppet ut av bilen og fikk huket tak i halsbåndet på hunden og holdt ham unna. Jeg fant et tau, og sammen fikk vi bundet ham til et tre.
Men hva gjør man så? Ingen av oss kjente hunden, eller visste hvor han bodde. Ikke hadde han eiers navn og nummer på halsbåndet sitt heller. Og ingen hadde lyst til /tid til å gå rundt og banke på dører for å finne eier. Så da ringte vi politiet. Og de, viste det seg, er jo vant til å ta seg av løshunder. Det finnes tilogmed en egen hundefangertjeneste som farter rundt og tar seg av slike rømlinger. Så etter 25 minutter svingte en gul bil inn på tunet og tok hunden med seg.
Jeg delte selvsagt bilde av hunden i den lokale «Det skjer i kommunen»-gruppa på FB, til stort engasjement. Vil du ha mange likes og delinger i sosiale medier er det åpenbart bare å legge ut bilder av dyr i nød…
Enden på visa? Lang takkemail fra eier som var så glad for at noen hadde tatt vare på hunden. De hadde bare hatt ham et par uker, så han kunne fort gått seg ordentlig vill osv.
Moralen i historien? Har du hund, ha halsbånd på den, og merk det med kontaktinfo. Det er jo mye enklere om den som finner hunden din når den stikker av (innrøm det «når» – ikke «hvis»…) kan kontakte deg direkte istedenfor å måtte involvere politi og lage masse mas rundt det hele.
